Hjemmeboing

Fungerer ikke.

Ikke med foreldre som ikke overholder samstemte regler om at mitt rom er mitt rom, og mine ting er mine ting. Det begynner også å rase nedover i spiral når deres entusiasme over at jeg tok alle de småjobbene jeg kunne få, går over i ergrelse over min uregelmessige arbeidstid og det faktum at jeg må låne bil til noen av dem.

Da er det jo klart bedre å tusle hjemme alene uten noe å gjøre med en fullt brukbar bil ståendes i kjelleren, må forståes.

Fakk! Fysj!

Da blei det ikke Texas. Bokstavelig talt, ikke Texas. Hva skjer med at det er umulig for meg å komme inn på en ambassade som praktikant?

Skuffa og lei! Gi meg en jobb jeg kan gjøre og som ikke innbefatter unger på noe vis og med penger som betaler regninger og tillater en liten dose moro og. Takk!

Hvorfor i h*** er jeg ikke flink nok til noenting?

Økonomien i ørden

Jippi! Med min flotte innsats som vikarlærer har jeg nå tjent opp nok til både mobilregning og avdrag på studielånet denna måneden!

Og ikke nok med det, etter å ha satt av penger til både mobilregning og avdrag på studielånet for juni, er det tilogmed igjen lommepenger! Penger i lommeboka. Som kan brukes på hva jeg vil. Til meg. Meg.

Jada, nå er det sikkert de av dere der ute som rister på hodet og akker over hvor heldig jeg er som ikke har huslån, billån, matutgifter, bilutgifter, osv. Bare to faste utgifter i måneden? Hva klager vel jeg over!

Bare la meg isf minne på at dere sikkert ikke bor hjemme hos mor og far på det seks kvm store pikerommet med skapplass på størrelse med et knappehode. Dere må sikkert heller ikke snylte på middag hjemme hver eneste dag, og stjeler kanskje ikke mat til både frokost og lunsj hjemmefra. Må dere spørre om å få låne bil hver gang dere skal ut en tur, og evt måtte innrette dere etter bilens tilgjengelighet konstant? Har dere ikke bil har dere sikkert noe så fantastisk som månedskort på kollektivtransport, som for mitt øyeblikk også virker som en luksus. Dere har sikkert ikke meldt dere som arbeidsledig hos NAV og søker om dagpenger for å få endene til å gå rundt, i en alder av 24 år og med tre år høyere utdanning i baklomma som ikke gir uttelling for noe som helst på dagens erfaringhungrige jobbmarked. Der. Det måtte ut.

Det jeg egentlig ville si, var bare at jeg nå har berga meg over denna kneipa. Der kommer sikkert flere, men akkurat nå lever jeg i nuet =)

Sunnhetsstart

Jeg har etter en herlig fireukers ferie fra trening begynt på igjen. Tok litt å komme igang igjen for å si det sånn, kremt kremt.

Men nå har jeg altså kommet så langt at jeg har satt opp et strengt treningsregime for meg selv framover, vi får se hvor lang tid det tar før det sprekker, hehe. Men bedre med litt enn ingenting, er min positive trøst til meg selv.

Tur nummer to gjennomført nå, i striiiregn. Ikke det mest motiverende, ei heller en relativt resultatløs shoppingrunde før det og en tur på butikken med innkjøp av is og kaffekos...

Jaja, livet skal vel nytes og =)

Naiv. Super.

Nå bør jeg bleike håret. Bente gjorde det for å få litt forandring, blondes have more fun, right? Tror dessverre ikke jeg kan berettige meg samme begrunnelsen. Jeg bør gå platina rett og slett fordi jeg må være et av de mest naive mennesker på jord.

Hva skjedde med at man skal ta alt folk sier på fylla med en klype salt? Saltet forsvant, haha. Jeg har toppa dumhetsskalaen. Feel free to come poke, point and laugh! Jeg er hun som sitter og slår seg i panna i sofaen...

Intervju numero uno

Da var første intervju vel overstått. Det var for en stilling som intranettkoordinator for Olav Thon Gruppen i deres hovedkontor i Oslo. En time og ti minutter ble jeg grilla av to trivelige karer på et lite møterom. De stilte spennende og relevante spørsmål, som jeg ofte måtte tenke nøye over før jeg svarte, og et par ganger forbløffa jeg tilogmed meg selv med svaret som kom ut. "Har ei fornuftig jente tatt over kroppen min ell?"

Det gikk mye på hvordan jeg takla andre mennesker og hvordan jeg ville angripe diverse problemer, de lista opp noen tenkelige problemsituasjoner og lurte på hva jeg ville gjort. Arbeidsprøvene mine var de egentlig ikke så veldig interessert i, de ville heller sende meg noen oppgaver jeg skulle gjøre hjemme og så sende tilbake. Det er vel et godt tegn, hadde jeg vært helt uaktuell hadde de vel ikke brydd seg med det.

Fikk egentlig ikke så mye inttrykk av hva de syntes, det var et par ganger de var enige, nikka eller sa det, men som regel bare noterte de en hel masse i blokka si og spurte nye spørsmål. Så det kan bli spennende å se...

Det mest positive var vel at det var endel reisevirksomhet involvert. Det liker jeg vettu. Og ettersom det er Olav Thon Gruppen kommer jeg sikkert til å bo på mye fancy Thon Hotels. Hvisomatte dersomatte jeg får jobben såklart. De hadde holdt på med endel intervjuer denna uka og skulle fortsette med det neste uke, så kan jo sikkert drøye litt før jeg hører noe.

Tjueto er tallet!

Har vært 22 dagers stillhet nå, og det bukker jeg dypt i beklagelse over. Det som skjedde var at jeg hadde det så koselig på hytta på Oppdal i påska, og etter koselig familieferie trengte jeg likevel litt egenferie, så jeg ble igjen på Oppdal i to uker, og koste meg enormt i mitt eget selskap, endelig helt alene.

Påske. Herlighet.

Oppdal. Snø. Fjellet. Masse folk. Sol. Frihet. God utsikt. Alkohol. Ski. Heiskort. Søle. Tining. Spesielle åpningstider. Peis. Kakao. Seine frokoster. Påskeegg. Rebus. Kortspill. God mat. Sjokolade. Trafikk. Våte klær. Ryggsekk. Sitteunderlag. Bål. Pølser. Skismørning. Gamasjer. Skibriller. Solkrem. Tett sluk. Dyre biler. Fest. Afterski. Folk fra overalt. Familie. Bursdager. Påskekrim. Stearinlys. Oppvask. Langrenn. Staver. Solbriller. Bindinger. Ananasbrus. God tid. Sove lenge. Turgåing. Påskenøtter.

Tida leger.. alle spor?

Kanskje ikke alle, men det er vel ikke meninga heller. Men det er utrolig hvor mye som kan bli litt bedre, bare man tar tida til hjelp.

Det er bare så ufattelig ufattelig ufattelig vanskelig mens man er midt oppi det. Så går daga, og vips oppdager man, som oftest ved en tilfeldig tanke at, joda, tida har hjulpi, det er virkelig bedre nå!

Detta er for å minne meg sjøl på det til neste gang, det går faktisk over en gang. Det kan virke så sykt lenge til det blir bedre mens det hærjer som værst, men hver gang jeg tror jorda har tippa på seg, så går det ei stund, og så viser det seg at jorda er akkurat sånn den skal være.

Alt for at skjebnen kan pirke oss på den ene skuldra, og så rekke tunge når vi snur oss feil vei. "Lurte deg!"

En lærepenge lært, en erfaring rikere - jeg har kravla meg opp av den sølepytten så muligheten til å ramle oppi samma gjørma igjen nok en gang er tilstede :)

Järnvägspår

En av verdens kuleste introer. Den er tøff, hard, og trist. Heltøff!

Du säger väl till om jag ska gå
Du säger till
Eller följ mig till dom gråa, höga husen bakom järnvägsspåren
Om du vet vad du vill
Om du vet
Har du ingenting att hämta, här ingenting att hämta här

Hadde du bare vært tøff nok. Til å si det. Om du vet hva du vil da, såklart. Jeg tipper du ikke har aning, om hva du vil. Men skulle likevel ønske du ville kutte ut venterom-lekene og si ifra om jeg skal gå. Når du da endelig finner ut hva du vil. Men klokka tikker. Om du ikke snart vet det, så har du ikke noe å hente her. Da er det tomt.

Det jag minns när jag är här
Det som verkligen satte spår
Är skymningen och ljuset mellan husen där vi var
Jag vet ingenting om dig
Inte om du ens förstår
Du var tonen från en tid från en vinter i en stad

De tynne stripene av lys fra gatelyset utenfor som glimter gjennom den brede persiennen som dekker det brede vinduet mitt, kommer jeg alltid til å forbinde med deg. Lyden fra bilene som vagt kan høres fa den traffikerte veien rett utenfor husveggen, fire etasjer ned. Jeg tror ikke du skjønner hvor lenge jeg kommer til å forbinde det med deg. Det har brent seg fast, som om de tynne stripene var glødetrådene i ovnen, brent inn til å lage et merke som kanskje er borte når jeg er gammel, hvis jeg håper hardt nok. Det var den vinteren, i den byen - det var deg det.

Järnvägspår med Lars Winnerbäck fra albumet Tänk om jag ångrar mig, och sen ångrar mig igen.